Instans	Borgarting lagmannsrett – Dom
Dato	2018-04-16
Publisert	LB-2017-82446
Stikkord	Arbeidsrett. Oppsigelse. Spørsmål om arbeidsgiver hadde gitt oppsigelse.
Sammendrag	Spørsmål om oppsigelse hadde funnet sted. Lagmannsretten fant at arbeidsgiver ikke hadde sagt opp arbeidstakeren. Det var anført at oppsigelse var gitt gjennom meldinger via en «chat»-tjeneste. Konkret avgjørelse.
Saksgang	Fredrikstad tingrett TFRED-2016-173637 – Borgarting lagmannsrett LB-2017-82446 (17-082446ASD-BORG/01).
Parter	[skjønnhetsklinikk] AS (advokat Arild Karlsen) mot A (advokat Peter Trygve Hansen).
Forfatter	Lagdommer Vibeke Løvold, lagdommer Espen Lindbøl og tilkalt dommer, tingrettsdommer Cecilie Kvalheim.

Saken gjelder krav om erstatning for ugyldig oppsigelse i arbeidsforhold.

Om sakens bakgrunn og prosesshistorien vises det til tingrettens dom s. 2 til 6, til og med fjerde avsnitt på side 6.

Fredrikstad tingrett avsa 3. april 2017 dom med slik domsslutning:

1.	[skjønnhetsklinikk] AS’ oppsigelse av A er ugyldig.

 

2.	[skjønnhetsklinikk] AS v/styrets leder betaler 322 488 – trehundreogtjuetotusenfirehundreogåttiåtte – kroner i erstatning til A innen 2 – to – uker fra dommen er forkynt.

 

3.	[skjønnhetsklinikk] AS v/styrets leder betaler sakskostnader til det offentlige med 72 675 – syttitotusensekshundreogsyttifem – kroner innen 2 – to – uker fra dommen er forkynt.

[skjønnhetsklinikk] AS har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 20. mars 2017 i Borgarting lagmannsretts hus. På vegne av [skjønnhetsklinikk] AS møtte styreleder B sammen med selskapets prosessfullmektig. B avga forklaring. A møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Det ble avhørt to vitner og gjennomgått skriftlig dokumentasjon.

Ankende part, [skjønnhetsklinikk] AS, har i det vesentlige anført:

Ankende part har ikke påstått at ankemotparten selv har sagt opp. På dette punkt har tingretten misforstått saken og gått utenfor påstandsgrunnlaget.

Det sentrale spørsmålet i saken er om A ble sagt opp. Hun bygger oppsigelsen kun på meldingene som er gjengitt i tingrettens dom på s. 2 til 5. Det er imidlertid umulig å lese av disse at det har skjedd en oppsigelse. De må ses som en advarsel fra arbeidsgiverens side. Som det fremgår av meldingene, tok det svært kort tid før A anså seg for å være oppsagt.

I meldingene ble det gitt en arbeidsinstruks som lå innenfor styringsretten. Lørdagsarbeid er vanlig i bransjen, og det var viktig for selskapet å få kunder. Ved å motsette seg instruksen, opptrådte A i strid med arbeidskontrakten.

Det er A som har bevisbyrden for at hun er oppsagt. Som det fremgår av LB-2008-184675, er det ikke tilstrekkelig til å konstatere oppsigelse at arbeidsgiver finner det ønskelig at arbeidstaker fratrer. Det må foreligge noe mer konkludent som viser at arbeidsgiver har tatt det standpunkt at arbeidstaker skal fratre.

A har brukt konfliktsituasjonen som oppsto i forbindelse med meldingene som en anledning til å komme seg ut av arbeidsforholdet. Dette hadde også med familierelasjoner å gjøre, idet A hadde vært kjæreste med Cs sønn.

Ankemotparten har ønsket at A skulle komme tilbake i arbeid. Av den grunn var det heller ikke noen foranledning til å innkalle til forhandlingsmøte.

Det var praktiske grunner til at [skjønnhetsklinikk] AS ba om å få nøklene til arbeidsplassen tilbake. A var sykmeldt, og selskapet hadde bare to sett nøkler. Siden A har hatt tilbud om å komme tilbake, har hun heller ikke hatt noe økonomisk tap etter at hun ble friskmeldt.

Ankende part har nedlagt slik påstand:

1.	[skjønnhetsklinikk] AS frifinnes.

 

2.	[skjønnhetsklinikk] AS tilkjennes sakskostnader for tingretten og lagmannsretten.

 

Ankemotparten, A, har i det vesentlige anført:

Tingrettens dom er riktig. Spørsmålet for lagmannsretten er om det skjedde en oppsigelse fra arbeidsgivers side. Det er for øvrig ikke riktig at tingretten har gått utenfor påstandsgrunnlaget ved å vurdere om A selv valgte å avslutte arbeidsforholdet. Det vises til ankende parts sluttinnlegg for tingretten.

At det forelå oppsigelse, bygges på meldingene som ble sendt 20. september 2016, telefonsamtale mellom A og B og samtale med B første dag etter ferien. Meldingene er mer alvorlige enn det ankende part anfører. Det må legges vekt på at A bare var 20 år i 2016, og at dette var hennes første arbeidsforhold. I to av meldingene skriver C at B hadde sagt at det A hadde svart, regnes som en oppsigelse. I en annen melding refereres det til at det er godt at [skjønnhetsklinikk] AS får inn flere jobbsøknader. A oppfattet også B i telefonsamtale slik at han mente at hun hadde avsluttet arbeidforholdet. Hun oppfattet det også slik at han ga uttrykk for samme syn da hun var innom jobben dagen etter ferien.

At hun ble sykmeldt, viser også at det har skjedd noe som var opprivende for henne.

Arbeidsgiver har ikke krevet forhandlingsmøte etter arbeidsmiljøloven § 17-3. Det er arbeidsgiveren som har plikt til å bringe klarhet i forholdene, herunder eventuelt ved et drøftingsmøte.

Det var først etter at ankende part mottok prosessvarsel og kontaktet advokat at arbeidgiver ga uttrykk for at A ikke var oppsagt. Hun kunne ikke komme på møte slik arbeidsgiver ønsket fordi hun var sykmeldt.

Spørsmålet om oppsigelsen var saklig må vurderes ut fra tidspunket for oppsigelsen, altså 20. september 2016.

Det kan reises spørsmål ved om det i realiteten har skjedd en avskjed. [skjønnhetsklinikk] AS krevde at A leverte inn nøkler, arbeidsklær og bøker.

Ankemotparten har ikke ønsket stillingen tilbake, men det er ikke avgjørende, da det ikke har vært noen stilling å gå tilbake til. Det har ikke vært noen virksomhet i selskapet mens saken har pågått, og det er ikke ansatt nye medarbeidere. Selskapet har dessuten negativ egenkapital.

Det er ikke riktig, som ankende part har insinuert, at A hadde lagt en plan for å etablere et eget selskap.

A har krav på erstatning for økonomisk tap og oppreisning, idet saksbehandlingsreglene for oppsigelse ikke er fulgt. A har vært uten inntekter i en lengre periode.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

1.	Anken forkastes.

 

2.	A – eventuelt det offentlige – tilkjennes saksomkostninger for Borgarting lagmannsrett.

 

Lagmannsretten bemerker:

Partene er enige om at dersom A ble oppsagt av sin arbeidsgiver, er oppsigelsen formuriktig og dermed ugyldig.

Lagmannsretten må ta stilling til om det er skjedd en oppsigelse. Ankemotparten bygger sin påstand om at hun ble oppsagt på meldingene 20. september 2016 som ble sendt mellom henne og C via en «chat»-tjeneste, samt at B skal ha bekreftet muntlig at han anså arbeidsforholdet for avsluttet. Det foreligger ingen formriktig skriftlig oppsigelse.

Det følger av rettspraksis at det er en relativt høy terskel for å konstatere at det er skjedd en oppsigelse i handling fra arbeidsgiver. Det er ikke tilstrekkelig at arbeidsgiver gir uttrykk for at han ønsker at arbeidstakeren skal fratre, eller varsler oppsigelse. Det må foreligge konkret adferd som viser at arbeidsgiver har inntatt det standpunkt at arbeidstaker skal fratre. Hvorvidt det foreligger en oppsigelse, vil bero på en helhetsvurdering av den muntlige og skriftlige kontakten partene hadde. Arbeidstaker har bevisbyrden for at oppsigelse er gitt.

Meldingene som ble sendt mellom A og C 20. september 2016 ble etterhvert formulert i en irritert tone. I en av dem skriver C «Ikke terg meg nå. Da ryker jobben», hvoretter A svarer «Da får jobben ryke.» Senere skriver A: «Men bare husk, du som har sagt opp meg for en teit ting», hvorpå C svarer: «Så da sier du opp fra 1 oct. Vi må ha det skriftlig». Til dette svarer A: «Jeg har ikke sagt opp. Du som har sagt opp meg». Deretter er det flere meldinger hvor C gir uttrykk for at A har sagt opp, mens A mener at C har sagt henne opp, samtidig som begge gir uttrykk for de selv ikke har gitt noen oppsigelse. A fastholder i denne kommunikasjonen at når C har sagt «Ikke terg meg nå. Da ryker jobben», så var det C som hadde sagt henne opp.

Lagmannsretten bemerker at denne form for kommunikasjon om et arbeidsforhold er uheldig. En arbeidsgiver som den profesjonelle part bør ikke kommunisere på en slik måte om arbeidsforholdet. Lagmannsretten finner imidlertid ikke at det var rimelig eller naturlig å tolke meldingene C sendte slik at C erklærte at A var oppsagt. Selv om det er uheldig at slik uklarhet kunne oppstå, og arbeidsgiveren bør kommunisere saklig og ryddig om et slikt tema, finner lagmannsretten ikke at C i meldingene ga uttrykk for at A var oppsagt.

Lagmannsretten bemerker at heller ikke partenes etterfølgende atferd underbygger at arbeidsgiveren mente å si opp A. A møtte på jobb fredag 23. september 2016. Hun hentet sine ting, dro fra arbeidsplassen og ble deretter sykmeldt. Det er ikke ført bevis for at det denne dagen ble kommunisert fra arbeidsgivers side at A var sagt opp. B har forklart at han denne dagen sa de burde ha et møte, noe han også hadde foreslått på telefon tidligere. A har for lagmannsretten forklart at hun ikke husker konkret hva B sa på telefon eller i samtalen fredag 23. september, men at hun tror de ikke snakket om oppsigelse.

As sykmelding skyldtes psykisk belastning. Det virker etter lagmannsrettens syn mest sannsynlig at den psykiske belastningen var forårsaket av konfliktsituasjonen, og ikke av at A oppfattet det slik at hun hadde mistet jobben.

Lagmannsretten bemerker videre at vitnet Sohlberg, som ble kontaktet av [skjønnhetsklinikk] AS tidlig i saken, forklarte at han fikk i oppdrag å finne en løsning på situasjonen, og at selskapet var interessert i å få A tilbake. C hadde ikke selv kompetanse til å tilby samme kundebehandling som A, og det var ikke andre ansatte i [skjønnhetsklinikk] AS. Lagmannsretten bemerker også at det første brevet fra advokat Sohlberg kom allerede 29. september 2016, og at det der fremgår at arbeidsgiver ikke har sagt opp A. På vegne av [skjønnhetsklinikk] AS ble det bedt om et møte, men A kunne ikke stille til møte på grunn av sin sykmelding.

Lagmannsretten finner heller ikke at det at A ble bedt om å innlevere nøkler og arbeidsklær kan tolkes som en oppsigelse fra arbeidsgivers side. Da dette ble krevet innlevert, var A sykmeldt, og hun hadde gjennom sin advokat gitt uttrykk for at hun ikke ønsket å fortsette i arbeidsforholdet.

Sakskostnader

Anken har ført frem. Etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd har ankende part krav på å få dekket sine sakskostnader for lagmannsretten.

Etter tvisteloven § 20-2 tredje ledd kan det gjøres unntak fra kostnadsansvaret etter første ledd dersom tungtveiende grunner gjør det rimelig. Lagmannsretten finner at disse vilkår er oppfylt, og at det bør gjøres unntak fra sakskostnadsansvaret. For det første anser lagmannsretten at ankende part kan bebreides at det kom til sak, jf. tredje ledd bokstav b, i det ankende part som arbeidsgiver har hovedansvaret for at det ble uklarhet om hvorvidt arbeidsforholdet skulle bestå. Hadde arbeidsgiver opptrådt ryddig, ville situasjonen ikke oppstått. Videre legger lagmannsretten vekt på at saken er av velferdsmessig betydning for ankemotparten, og at styrkeforholdet mellom partene tilsier fritak fra sakskostnadsansvaret.

Etter tvisteloven § 20-9 annet ledd legger lagmannsretten sitt resultat til grunn ved avgjørelsen av sakskostnader for tingretten. Lagmannsretten finner at det også for tingretten bør gjøres unntak fra sakskostnadsansvaret etter tvisteloven § 20-2 tredje ledd, med samme begrunnelse som for sakskostnadsansvaret for lagmannsretten.

Partene bærer dermed egne sakskostnader for begge instanser.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1.	[skjønnhetsklinikk] AS frifinnes.

 

2.	Hver av partene bærer egne sakskostnader for lagmannsretten.

 

3.	Hver av partene bærer egne sakskostnader for tingretten.